Pasienten/klienten
From Homoproff
Som oftest er det andre årsaker til at vi oppsøker helsepersonell enn vår seksuelle orientering. Av og til vil imidlertid den seksuelle orienteringen være relevant for konsultasjonen, f. eks. ved gynekologiske undersøkelser, kjønnssykdommer, samlivsbrudd eller annet. Helsepersonell må aldri ta for gitt at alle er heterofile.
En konsekvens av samfunnets negative holdninger til homofili, er at lesbiske og homofile opplever å få et dårligere tilbud om hjelp fra helsevesenet enn andre. Det kan gi seg utslag i at selve homoseksualiteten sykeliggjøres, i stedet for at det reelle problemet blir satt søkelys på. Helsepersonell vil kanskje møte lesbiske og homofile også i rollen som nærmeste pårørende, og da er det viktig at vedkommende blir møtt med den forståelse og respekt han eller hun har krav på. Å bli tatt på alvor i en slik sammenheng er svært viktig.
Med en større bevissthet rundt sine egne og andres holdninger til homofili, samt økt kunnskap om emnet, vil helsepersonell kunne være den støtte og hjelp som en homofil – ung eller gammel – vil ha behov for og krav på.
Tre råd til helsepersonell:
- Ikke vær problemfokusert hvis en person forteller at han eller hun er homofil. Avdramatiser hva det vil innebære å leve som lesbisk eller homofil. Å møte noen med holdningen om at det er problematisk å være homofil er en helserisikofaktor i seg selv. Si heller: ”Det kan være vanskelig for deg akkurat nå, men de fleste lesbiske og homofile lever gode liv.”
- Vær til stede som medmenneske. Mange er altfor redde for å si eller gjøre noe galt, og trekker seg derfor tilbake. Snakk åpent og positivt med vedkommende, og vis en aksepterende holdning. Dette har en god terapeutisk virkning.
- Spør! Møter du ungdom med psykiske problemer, spør om vedkommende er lesbisk eller homofil. Dette spørsmålet stilles altfor sjelden til ungdom som har rusproblemer, spiseforstyrrelser eller andre symptomer på psykiske problemer. Hvordan kan ungdom klare å snakke om at de lurer på om de er lesbiske/homofile, når de ikke engang blir spurt om de er det. Helsesøstre og leger kan for eksempel ha et skilt på kontoret sitt hvor det står: ”Er du homofil eller lurer på om du er det, kan du snakke med meg om det.”
(Fra Ta ansvar Vis omsorg, en brosjyre fra LLH.)
Spesialist i allmennmedisin Mari Bjørkman har gjort forskning på hvorfor lesbiske pasienter ønsker å fortelle legen sin at de er lesbiske:1 Her har Bjørkman selv utført forskning (upublisert) med tittelen "Being lesbian – does the doctor need to know?" (Lagt fram på seminar 22/11-05.) Dette er grunnene lesbiske gir til at de ønsker å fortelle legen om at de er lesbiske:
- det er (i en del tilfeller) medisinsk relevant
- de ønsker å bli sett
- det er lettere å snakke om praktiske forhold da
- de ønsker å inkludere partneren
- de ønsker å forklare omstendigheter
Dette oppleves som viktig og vanskelig for pasientene!
Anbjørg Ohnstad skriver blant annet følgende om legens rolle: ”The relationship between a helper and the one to be helped is a highly vulnerable one. The practitioner has the power to define what information should be considered important, but also the power to challenge the client’s negative labelling. [The] heterosexual therapist can “speak the vulnerable issues into existence” by offering clients a secure and expansive space, a set of self- reflexive attitudes on normativity and a non-discriminatory and accepting approach to the subject of sexual orientation.” (Ohnstad, Anbjørg: Speaking vulnerable issues into existence: Their consequences for psychotherapy. Scandinavian Journal of Public Health, October 2005.)
