Homofobi

From Homoproff

En fobi er en ubegrunnet, irrasjonell frykt for noe som i virkeligheten ikke er farlig. Angsten og redselen for homofili er en slik ubegrunnet frykt, en homofobi.

I en svensk undersøkelse fra 1987, svarte kun 9 prosent av de spurte at de kjente noen homofile. Hele 61 prosent av dem som svarte trodde at de aldri hadde truffet noen homofile. Undersøkelsen sier noe om hvor få homofile som er åpne, og den illustrerer også at homofobi ikke er et resultat av direkte erfaring med homofile. Tvert imot er det rimelig å anta at uvitenhet er den viktigste kilde til fordømmelse av homofile. Fordi uvitenhet gir grunnlag for fordommer, er det sannsynlig at holdningene generelt vil bli mer positive etter hvert som flere står åpent frem overfor omgivelsene.

Mangel på selvakseptering har rot i egen fordømmelse. Det kan også gi seg uttrykk i en kritisk holdning til, nedvurdering av eller forakt for egen gruppe. Denne internaliserte homofobien kan komme til uttrykk gjennom selvbebreidelser, å være skjult eller å tolerere diskriminering fra andre. Noen går så langt at de selv deltar aktivt i diskriminering av andre lesbiske og homofile. Den beste kuren mot homofobi er informasjon, holdningsskapende arbeid og flere åpne lesbiske og homofile! (Fra Ta ansvar Vis omsorg, en brosjyre fra LLH.)

Å snakke om ”homofobi” kan kanskje virke kunstig. Det er neppe snakk om en medisinsk tilstand av samme type som agorafobi, for eksempel. Men ordbruken understreker at ”homofiliproblemet” ikke er et problem som skyldes homofile, men derimot andres holdninger til homofile – det handler om fordommer, sosial kontroll og diskriminering.

Hva er alternativet til homofobi? I Norge snakker vi ofte om toleranse og at vi nå har fått et så tolerant samfunn. Men er toleranse nok? Olsson og Tillberg mener at toleranse er det første steget i oppløsning av heteronormativitet: de andre er aksept, respekt og gjensidighet. (Hans Olsson og Jonas Schild Tillberg: Praktisk taget queer i Lambda Nordica 1996: 3-4. Sitert i Anders Birgander: Avvikande eller annorlunda, Tidskrift för lärarutbildning, nr 1-2 2004 s. 49-60.) Å være stolt av at man er kommet så langt at man tolererer andre er kanskje litt pussig?

I 1992 ble 5411 elever i alderen 13 til 19 år stilt følgende spørsmål: ”Her er det ramset opp en rekke ulike typer ungdom. Tenk deg at du har en skala fra 1 til 10. Hvis du liker gruppen, eller det gruppen driver med, gir du den mellom seks og ti poeng. Du gir den flere poeng desto mer du liker den. Hvis du derimot ikke liker gruppen, eller det gruppen driver med, gir du den mellom fem og ett poeng. Du gir gruppen mindre poeng desto mindre du liker den. Du kan godt gi samme antall poeng til flere ulike grupper. Dersom du ikke kjenner til, eller ikke har hørt om gruppen, hopper du over.” Svarene var iøynefallende. Blant jenter var homofil ungdom den tredje minst populære – bare husokkupanter og ungdom mot innvandring var mindre populære. Blant guttene, derimot, var homofil ungdom aller minst populære.

(Her skal en figur settes inn.)

På drøyt ti år har vi sikkert kommet et stykke i retning toleranse, men helt til respekt og gjensidighet har vi neppe kommet.

(Oppdatering: I en ny bok: Ungdom i endring. Mestring og marginalisering legges en oppdatert undersøkelse fram. Der er homofile ungdommer nest mest upopulære blant guttene: mer populære enn nynazister, men mer upopulære enn ”ungdom som røyker hasj iblant”, ”sosser”, ”taggere” og ”kvinnesaksjenter”. Blant jentene er homofil ungdom ikke lenger blant de sju mest upopulære gruppene.)